Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan ha ligget slik da jeg
med ett farer op i unevnelig angst. Ute, fjernt høres
der et underlig vilt mylder av ul og raut, og mot
vinduet ser jeg et dyrs store mørke hode tegne sig med
åpent gap. Jeg setter i et skrik og står med hendene for
øynene. Barnepiken, som lå i værelset ved siden av,
kommer inn opskremt og spør med søvndrukken pust hva er
på ferde. ”ser du ikke det da?” spør jeg og peker.
Men med det samme gir Hektor – for han var der - et
knurrende glefs og reiser seg høit med begge labber i
vinduskarmen.
Marit kommer bort til vinduet og skurer rimen av for å
se ut, men blir stående og stirre som fjetret ut i den
iskolde vinternatten. Og ved siden av står jeg barbent
og skjelvende. For borte på jordet, nordenfor gården, ser jeg et syn jeg sent vil glemme.
Ut over sneen veltet og vred der sig mørke klumper av
dyr som sloss, store og små, under skrik og vræl, som
steg og falt som en fjern foss gjennom natten.
”Ulv!” hvisket Marit og snudde sig blek, tok mig i armen
og drog mig unda. Men Hektor lå med begge labbene høit
op på døren, trykte på og vilde ut.